Debatten rundt Lootbokser og andre “ubegrensede” businessmodeller i dataspill har gått som ild i tørt gress i både sosiale medier, internasjonal og norsk presse. Primært sett handler debatten om at enkelte inntjeningsstrategier åpner for å bli misbrukt av barn og personer med lav dømmekraft når det kommer til pengebruk. Barn kan tro at dette ikke dreier seg om ekte penger og andre kan risikere å bruke tusenvis av kroner på å kjøpe forundringspakker for å få det de ønsker seg.

Debatten rundt dette har eksistert i årevis. En av de tidligste debattene jeg husker var når foreldre ble sjokkert over at SMSer til Sulake sitt “Habbo Hotell” plutselig tømte barna sine kontantkort. Også på den tiden ble spillet beskyldt for å være kynisk jaktende på barn, avhengighetsskapende og i enkelte tilfeller beskyldt for svindel.

Resultatet den gangen ble at forbrukerombudet ble involvert og hadde samtaler med Sulake. Uten å vite nøyaktig hvilken dialog det var mellom dem, så ble utfallet at Sulake ble mildere på å refundere penger om de mottok henvedelser fra sinte foreldre. Mest sannsynlig begrunnet i det faktum at de ville ha tapt en eventuell konflikt/rettssak da Norsk lov beskytter barn mot akkurat dette. Debatten rundt habbo hotell startet rundt 2006 og etter 2008 virker det som at det ikke var mer pressedekning på den saken. Habbo Hotell holdt på helt til 2015 da de la ned sine hoteller i de nordiske landene.

Så hvorfor kom det ingen ny regulering på den tiden? Stortingsrepresentant Abid Raja fra Venstre mener det haster med å få stoppet denne lokkepraksisen i dataspill. Men om man har vært klar over at det har vært slik praksis siden 2006, så kan det vel ikke haste om det går over 10 år før debatten kommer opp igjen på nytt?

Tingen er at det allerede finnes regulering for denne praksisen man ser idag. Ihvertfall for mesteparten av problematikken.

Både politikere og forbrukere har sendt sinte beskjeder til Lotteritilsynet om at de måtte ta ett standpunkt på dette. Når de da kom ut og sa at praksisen med forundringspakker i dataspill IKKE kan regnes som gambling, ble folk enda sintere. Men Lotterisynet har rett. Forundrindspakker (Lootboxes) er IKKE gambling. Den innpakkede forundringspakken du får kjøpt på nærbutikken er IKKE gambling. Pokemonkort og “Magic The Gathering” er IKKE gambling. Kinder-egg er IKKE gambling.

Hva forundringspakker derimot er, er ett kjøp av en vare. Og da kommer forbrukerlovene inn i bildet.

Norge har noen av de strengeste (og beste) forbrukerrettighetene i Europa. Men dessverre ser det ut til at når det kommer til digitalt innhold så burde de kanskje oppdateres litt samtidig som man burde starte en kjempestor informasjonskampanje for å informere om de rettighetene man har. Spesielt til foreldre som tydeligvis ikke har snøring over hvilken rettigheter og ansvar de har når det kommer til sine egne barn…

Under er noen beskrivelser av forskjellige situasjoner, og hvordan de enkelt kan bli løst med dagens lover.

Barn under 15 år har kjøpt forundringspakker i ett dataspill for tusenvis av kroner!

Barn under 15 år har ikke lov til å inngå kjøpsavtaler. Her kan foreldrene gå til dataspillselskapet og kreve pengene refundert.

Barn mellom 15 og 18 år har kjøpt forundringspakker i ett dataspill for tusenvis av kroner!

Barn mellom 15 og 18 har råderett over egne penger som de enten har tjent eller fått. Så foreldre bør vite om konsekvensene ved å gi barnet sitt penger. Følge med på bruket dems og lære dem sunt forbruk. Men om barnet skal ha tatt morens visakort uten hennes samtykke, kan pengene kreves refundert om det er tydelig at dataspillselskapet burde ha visst at dette var penger som ikke tilhørte barnet. Barn mellom 15 og 18 år kan ikke signere kjøpsavtaler som setter dem i gjeld, og slike avtaler er automatisk ugyldige.

Personer over 18 år har kjøpt forundringspakker i ett dataspill for tusenvis av kroner!

Det finnes ingen gode rettigheter når du er myndig og har inngått kjøpsavtaler. Man er selv ansvarlig for sitt eget pengebruk. Men det finnes en del rettigheter som skal gi forbrukeren muligheten til å se alle kostnader som vil påløpe på grunn av kjøpet, og der kan dataspillselskaper bli vesentlig bedre på informering.

Mine forslag til nye reguleringer

Innføre krav om å opplyse om sannsynligheter i forundringspakker.

I Kina ble det innført ett krav om at dataspillselskaper måtte opplyse om sannsynligheten for å få ting av forskjellige verdi i sine forundringspakker. Eksempelsvis ble det innført i Blizzard’s “Overwatch” hvor man i kina fikk opplyst om sannsynlighetene for å få ting, men dette ble senere endret av Blizzard til at de nå har introdusert muligheten for kinesiske spillere å kjøpe spillvalutaen direkte, slik at de da videre kan kjøpe tingene i spillet uten å måtte benytte seg av forundringspakker. Dette har effektivt redusert kostnadene forbrukerne i Kina har med å skaffe seg de forskjellige tingene de ønsker i det spillet. Så ikke bare vil dette sørge for at forbrukerne vil kunne se sannsynligheten for verdien til forundringspakkene, men dataspillselskapene vil da heller gå over til andre former for betaling som reduserer usannsynligheten og kostnadene for forbrukerne.

Innføre krav om å opplyse om minst mulige verdi og høyest mulige verdi av forundringspakker.

Tilsvarende forslaget ovenfor, så er dette for å øke synligheten av at dette er en forundringspakke, samtidig som at det vil få dataspillutviklere til å vurdere alternative former for betaling.

Innføre krav om brukerverifisering av kortbruk

Mange nettbutikker har innført bruk av verfisering (Eks. Bankaccept, eller 3-D Secure) før kort blir trukket. I praksis betyr dette at forbrukeren må bekrefte kortbruket sitt med hjelp av enten passord, bank-id eller andre tilgjengelige verifiseringsmåter tilgjengelig i sin bank. Mange internasjonale nettbutikker (og dataspillselskaper/butikker) benytter seg ikke av dette, og da kreves det kun informasjon som står på kortet for å gjennomføre ett kjøp. Dette vil redusere situasjoner hvor barna tar foreldrene sine kort og bruker dem uten samtykke betraktelig. Dette finnes det til dels hjemmel i lovverket for, da det finnes lover som sier at selger må være sikker på at pengene det blir brukt til å betale med, tilhører kjøper. Benytter man ikke brukerverifisering har man konsekvent tatt ett valg å ikke sjekke om pengene tilhører kjøper.

Innføre krav om maksgrenser

Det er kanskje ikke det beste kravet man kan stille, men om det ble satt månedlige maksgrenser vil foreldre kunne stoppe barnas forbruk før det blir for stort. Konsekvensen er at folk som faktisk ønsker å bruke mer enn maksgrensen, ikke vil få lov til det. Men konsekvensene for det fåtallet av personer som bruker så mye penger, er mindre enn konsekvensene for de personene som blir satt i årelang gjeld på grunn av uvettig bruk av penger i dataspill.

Innføre krav om merking av spill som inneholder muligheten for kjøp i selve dataspillet.

Dette er en praksis som man bruker mye i mobilspill. Både Google Play og Apple’s App Store har tydelige markeringer på produktsidene om at spillet inneholder kjøp i spill (in-game payments). Det burde da ikke være noe problem å innføre ett krav om dette for resten av dataspillbutikkene på konsoll og PC.

Innføre krav om egne begrensede kontoer for barn og personer under 18 år.

Kanskje ett litt større krav, men de fleste butikkene har en aldersgrense for å registrere en konto. Mange av dem har og en egen “barnekonto” for personer under en viss alder. Disse kontoene har og begrensninger som fjerner muligheten for å bruke ekte penger i dataspill, blant annet mulighet for foreldre å sette restriksjoner på spilletid, online kommunikasjon med mer. Det bør og informeres mer til foreldre at slike barnekontoer allerede finnes.

 

Har du noen forslag til reguleringer eller krav som kan innføres for å motvirke de negative effektene ved kjøp i dataspill, forundringspakker og andre betalingsformer?

Jeg ønsker å presisere at kritikken her er rettet mot organisasjoner og IKKE personer i organisasjonene direkte. Jeg er klar over og anerkjenner at det finnes folk både i NFI og Virke Produsentforeningen som brenner for dataspillbransjen og har arbeidet hardt i flere år med å få den til det nivået den er idag, og hadde det ikke vært for disse, ville prosessen med statlig støtteordning vært satt tilbake en god del år om ikke den ikke hadde eksistert i det hele tatt. Men det må være tillatt å komme med kritikk til organisasjonene som har såpass stor kontroll over dataspillbransjen som jeg bryr meg så utrolig mye om.

Det er kanskje ikke så mange som tenker over det, men den offentlige støtteordningen for dataspill er kun 13 år gammel. Den aller første spillmeldingen, som regnes for å være “starten” av den offentlige anerkjennelsen av den norske dataspillbransjen har 10 års-jubileum nå i Mars.

Direkte statlig støtte ligger på mellom 20 og 25 millioner kroner og deles ut av Kulturdepartementet. De første 4 årene gjennom Filmfondet, for deretter å bli smeltet sammen med Norsk Filminstitutt som vi kjenner til idag.

Men hvorfor deles midler til dataspill ut av samme personer som i årevis har delt ut midler til film? Klart det har en liten sammenheng, men det er jo en stor forskjell på film og dataspill?

Spill = Interaktiv produksjon

Jeg har ikke funnet alle papirene jeg ønsker meg enda, men ut ifra årsrapporter fra Norsk filmfond, så ble de første kulturkronene delt ut til “Interaktive produksjoner” i 2004. Potten var dobbelt så stor ettersom man ikke fikk utdelt i 2003 da man ventet på godkjenning fra EØS for å dele ut penger til dette.

Og dermed var definisjonen at Spill regnes som en Interaktiv Produksjon født. En definisjon jeg er veldig enig i. Det er jo en vanntett definisjon på hva ett dataspill er, og hvorfor endre på noe som fungerer, sant?

Fjerning av øremerkede midler

Støtten til Interaktiv Produksjon har helt til 2015 vært øremerket, men etter en endring i statsbudsjettet så fjerner man all form for øremerking og legger alt i en pott merket “50 – Filmfondet”. Baktanken er større fleksibilitet og mindre direktestyring fra staten sin side. Men er det så lurt å gi blankofullmakt til en institusjon som arbeider for av og med filmbransjen? De har jo tross alt “Film” i navnet sitt.

Lovendringer, men ingen endring for dataspill. Eller?

I 2016 fortsatte NFI og kulturdepartementet med generaliseringen sin, for å gjøre ting “enklere”. I stedet for mange små lovverk og forskrifter ønsket man å få en helhetlig forskrift og lov som var mer oversiktlig og mindre direktestyrt. Nå har kulturdepartementet bestemt seg for at de ikke har lyst til å øremerke ting heller, så nå får NFI direkte blankofullmakt på tildelingene sine og endre forskriftene selv. Film og dataspill deler nå samme pengesekk.

Både NFI og Kulturdepartementet mente at det i praksis ikke skulle bli noen endringer for dataspill-støtten, så høringsnotatet som ble sendt ut, ble aldri sendt til dataspillbransjen siden man ikke så det relevant.

Burde ikke dataspillbransjen selv få mulighet til å se om det faktisk stemmer at det ikke er noen endringer?

Det var ikke relevant for dataspillbransjen at man fjernet en hel forskrift beregnet på interaktive produksjoner, og erstattet den med en helt ny en. Og det var vistnokk ikke relevant at man endret selve definisjonen av hva som regnes som et dataspill.

I den gamle forskriften “Forskrift om tilskudd til audiovisuelle produksjoner” var dataspill, eller Interaktive produksjoner definert på denne måten:

f) interaktiv produksjon, et dataspill eller en annen digital audiovisuell produksjon som forutsetter brukermedvirkning.

Tar vi en titt på den nye og nåværende utgaven så finner vi dette:

n) spill: digitalt audiovisuelt verk som forutsetter brukermedvirkning.

Det ser kanskje ikke ut som en så stor endring, men først og fremst så fjerner de ordet “dataspill” fra definisjonen, og da står man igjen med at en interaktiv produksjon er ett audiovisuelt verk. Noe som begrenser potensialet man har ved dataspill. De fleste audiovisuelle produksjoner som forutsetter brukermedvirkning kan regnes som dataspill, men ikke alle dataspill kan regnes som audiovisuelle. Intensjonen er nok ikke å begrense, men det åpner fortsatt for riskoen at dataspillprosjekter kan bli avslått da de ikke regnes som audiovisuelle verk. Tekstbaserte spill uten lyd, og VR-spill hvor man spiller i blinde er to av mange eksempler på ting som nå kan bli avslått. Støtteordningen med interaktive produksjoner ble jo til på grunn av at dataspill ble nektet støtte siden de ikke var å regne som audiovisuelt verk, gjentar historien seg?

Spill = Film

Siste definisjonsendring fra NFI finner man i en invitasjon til ett innspillmøte til Kulturmeldingen som enten ble svært dårlig eller ikke annonsert til folk i dataspillbransjen.

Med film mener vi alle formater og uttrykk som forteller en historie, uttrykker en idé eller vekker en følelse gjennom kunsten å bruke levende bilder, både spillefilm, kortfilm, dokumentar, serier og spill – og annet.

Så nå er vi i 2017 og instistusjonen som er helheid av Kulturdepartementet hevder at Spill er film.

Kanskje intensjonen er å gjøre ting lettere, men i praksis er dette å usynliggjøre en bransje som av mange regnes som den sturste kultureksportøren norge har sett siden Grieg gikk i gatene.

Film Film Film Film Film Film Film og … Film?

Nedenfor har jeg laget en liste over alle institusjoner og organisasjoner som deler ut blant annet statlige kulturkroner til dataspillproduksjon:

  • Norsk Filminstitutt
  • Viken Filmsenter
  • Sørsnorsk Filmsenter
  • Østnorsk Filmsenter
  • Filminvest
  • Mediefondet Zefyr
  • Filmkraft Rogaland
  • Vestnorsk Filmsenter
  • Midtnorsk Filmsenter
  • Filmfond Nord
  • Film Camp
  • Nordnorsk Filmsenter
  • Internasjonalt Samisk Filminstitutt (Internášunála Sámi Filbmainstituhtta)

Det er en ekstremt stor trend at kulturkronene til dataspill er underlagt fond, senter og institusjoner som primært består av folk fra filmbransjen og har arbeidet for filmbransjen. Man kan unnskylde seg med at samtlige ble opprettet for mange år siden, men faktum er at en del av disse har hatt muligheten til å endre profilering og filosofi tidligere.  Dataspillstøtten ble for første gang tildelt i 2004, og den første dataspillmeldingen kom i mars 2008. Så første mulighet var da man i April samme år smeltet sammen flere mindre organisasjoner til å bli det som man kjenner idag som NFI. NFI hadde og muligheten senest nå i 2017 da de rebrandet seg selv med nytt design og logo.

Og det hjelper ikke at man hører skrekkhistorer om diverse filmsentre som har vist motstand når det kommer til å tildele støtte til dataspill. Ett eksempel er ett filminstistutt som ble invitert på møte sammen med en del dataspillutviklere for å diskutere akkurat dette. Det hele endte med en litt lattermild representant som uttalte seg med at de “neppe kom til å gi støtte til dataspill”. Heldigvis satt en representant fra en av eierne (Representant fra fylkeskommunen) i samme møte og under en måned etter delte nevnte filmsenter ut støtte til sitt første dataspill. Men likevel skummelt at det finnes slike holdninger i institusjoner som har blitt tildelt støtte som det forventes at dataspill skal få en del av.

Media?

På den lyse siden så har man listens combo-breaker: Ett par filmfond bestemte seg for å gå sammen i et større fond, og samtidig endret de navn til Mediefondet Zefyr. At de gikk vekk fra å være ett Filmfond gir dem så mye respekt fra min side. Tallene mine på tildelinger er ikke helt klare enda, men jeg vet om at Zefyr har gitt dataspill både støttekroner og investeringskroner (Soft Loan).

Dataspillbransjen må si ifra! neste uke kanskje?

Dessverre er de lyse sidene i stort mindretall. Og ting blir ikke bedre av at organisasjonen som har erklært seg selv som dataspillprodusentenes representant og talerør aksepterer at Spill er underlagt film:

Jeg ble mint på ett sitat jeg har lyst til å skrive om. Vi har jo akkurat lært oss at “Alt er Love”. “Alt er Film” Kan vi si da. Om man skal regne med både film tv og spill; hele audiovisuell sektor som film, så kan vi ta det som utgangspunkt i den videre diskusjonen. At vi da aksepterer det. – Direktør i  Virke Produsentforeningen på innspillmøte til Kulturmeldingen.

Kritikken jeg har mot Virke Produsentforeningen kommer jeg tilbake med, men at de ikke benyttet taletiden sin på innspillmøtet til kulturmeldingen, til å gi beskjed om at de ønsker en ny spillmelding gjør at jeg stiller spørsmål til seriøsiteten deres.

En spade som ikke blir kalt for en spade, vil bli brukt til å grave ned dataspillbransjen.

Den norske dataspillbransjen har voksesmerter, langt utenfor hva kulturdepartementet kan hjelpe med. Men at kulturdepartementet og sine forvaltere usynliggjør dataspill ved å hevde at det er underlagt film, gjør det ikke lettere å kjempe for mer støtte i form av næringskroner. Spill er IKKE film. Om noe, så burde film være underlagt Spill, og ikke omvendt slik det er idag. Jeg ønsker tilbake den gamle definisjonen som anser dataspill som en interaktiv produksjon, og ikke begrenser det til ett audiovisuelt verk slik den gjør idag. Jeg ønsker at NFI og de andre filmfondene og filmsenterne moderniserer seg og inkluderer andre medier når det kommer til profilering og filosofi. Om det er uakseptabelt så tror jeg film og spill nærmer seg et skille i veien. For det skillet er der framme, og det er bare spørsmål om tid før film og spill må gå sine egne veier for å vokse og bli bedre som selvstendige medier.

All companies in Norway are required to have one or more business-classifications. For some this might be a trivial decision, but in the bigger picture this affects an entire industry.

The main purpose of business-classifications are statistics. The National Statistical Institute of Norway (SSB) use various classification-codes to categorize the various industries into statistics. The statistics are the base of conclusions done by both politicians and investors. Organizations like Innovation Norway use this when they are budgeting their funds.

The question regarding what code a game-developer should use is just as old as the game-industry itself. After talking with SSB, i now have a conclusion.

Your primary class-code should be “58.21 – Release of software for computer-games”.

And here are a few reasons for why:

  • The code is intended for companies that publish games. You might not think about yourself as a publisher, but if you release games on any online-stores like Steam, or console-marketplaces, you are a self-publisher.
  • It is said that Innovation Norway is exclusively using this code to fetch statistics for when they are budgeting to what industries they should fund.
  • It is also believed that this is the code politicians will use as argumentation for raising or lowering governmental funds towards the game-industry.

“But i don’t publish games!”

I really doubt that there exists any Norwegian game-companies that doesn’t publish their own games in some sort of way. But if you there are anyone that doesn’t publish anything, i still want you to use 58.21!

The Game-industry is rather young in Norway. If we compare the codes to the Film-industry we see that they have their own code for production (59.11 – Production of film, video and TV-programs) This is not the case for the game-industry, and as long as that doesn’t exist, i want all to gather around one single code!

There is an option to have multiple codes, and if you so desire you can add “62.01 – Programming-services” as a secondary code. But keep 58.21 as the primary.

“I do other work as well!”

There are three type of gamedev-related companies:

  1. Companies that produce and/or publish games
  2. Companies that produce and/or publish games, but also takes offers other non-related services to fund the game-development/publishing.
  3.  Companies that primarily does non relevant services but ever so often develops/publishes a game.

If your company matches 1 or 2, you should still go for 58.21.

If your company on the other hand matches number 3, i would not consider you a part of the Norwegian game-industry. (You might think its a bit harsh to say that, but would you claim that a grocery-store that sells a few laptops is a computer-store? Is a Gas-station that sells Ibuprofen a pharmacy?) Yes i am looking at you film-companies that produce a game once in a while. No hard feelings, but you are not a part of the game industry if its not your main means of income.

By uniting all game-development companies under one code, the industry will become stronger and more visible.

“How do i check what codes my company have?”

Go to brreg.no and search for your company. The code is under “Næringskode(r)”

“Our company have the wrong codes!”

If your company is using the wrong codes, you are practically invisible from a statistical standpoint. This is not good for you, neither is it good for the whole industry.

You can change your codes by sending in a Samordna Registermelding in Altinn. Just choose that you want to change your company and then choose that you want to change your “næringskode”. 58.21 as primary, and then what you feel like after that.

 

It is now three weeks since my adventure on Svalbard started. Perhaps its time to start this blog i was talking so much about.. I have no clear format for it, so bear with me, until i figure out what works best.

My flight was delayed by at least an hour. In Oslo they figured out that they had badly miscalculated the weight of the airplane, so to amend that they decided to throw a small group of people out of the plane. Since they already had booked in their luggage, they also had to unload all of the luggage, find the ones that was denied flight, and load everything back again.

All flights needs a backup-airport to land on if the destination is suddenly closed, and since it was bad weather in the original backup-airport in Tromsø, the next backup was an airport in the Netherlands.. To be sure that they could reach the backup-airport, the had to fill all fuel-tanks to the max. (Which took even more time)

The flight went well, and just as we were preparing to land, the pilot explained that the landing could be “extra rough” since they had way more fuel than usual. True, the landing was a bit more hard. Though they had to put the reverse thrust at max speed, which made it look like the engines were on fire.

And as a welcome to Svalbard, the nature itself decided to show how friendly it is towards the inhabitants, by throwing an avalanche into two houses (with multiple apartments in each) effectively destroying them. Nobody was hurt in the avalanche, but the Governor of Svalbard (Sysselmannen) decided to evacuate all buildings that lays at the foot of one of the mountains indefinitely. My apartment is 600 meters away from the avalanche, but facing another side of the mountain where the risk isn’t big at all. They have promised me a couch, but as a temporary solution they gave me two armchairs instead. Cant wait to finally get the couch, so that i can stop having way to long naps in the bed.

Speaking of apartment.. It was a bit smaller than i had imagined, and the fact that i STILL have to share washing-machine with others is a bit annoying. But overall its a nice place to be. At least i have my own separate living-room, own bathroom and own kitchen! I’ve missed to have my own kitchen for so long… And given the avalanche, its now nearly impossible to find apartments in LYB, so i was lucky that the contract was signed weeks before, and that we didn’t wait until we had seen the place first. The one thing i really don’t like is that most of the walls are untreated wood, which makes it feel more like a cottage.. I do have some plans to try to hide the wood with furniture (white or dark wood) and ordering some canvases to have on the walls. The armchairs are temporary as they have promised me a couch, but it was delayed in transport, and even more delayed after the avalanche. I don’t want to hassle them about it since they are the same house-owners that had the houses destroyed in the avalanche.

The kitchen is rather small, but have everything i need. Sure, it would be nice with a dishwasher, but its not the end of the world. The oven and fridge was completely new. I’ve never used an oven that heats up that fast! The freezer-part of the fridge is perhaps a bit tiny but i still haven’t managed to fill it up, so i guess its large enough. I almost got scared to death when i pressed a button near the sink, that i thought maybe was to stop the water but in fact was the button for the trash-grinder installed in the sink. You know.. The ones you see in movies that makes a lot of noise and are able to sever your arm in seconds. (The last part is however a myth since there are no knives or blades used at all) It is apparently illegal to throw food in the trash here, so every household is obligated to have one of those to grind the food-trash in. (I’m thinking of writing another post about this and other things you probably never have known about Svalbard.)

And to my joy, the fiber was already installed, so it was one phonecall to the (only) internet provider up here, and the day after it was up and going. 60/60 all the way!

Not much else have happened up here in the weeks up to now. A lot of waiting for stuff to my office, and a lot of work since i cant stop with that for a single day..

At least I’ve managed to order a new TV and a Nintendo Switch to get some more stuff in my completely empty apartment. Got shipping-confirmation today, so hopefully i have it before the weekend.